«Amateurism is so underrated in this society. When you’re working at an amateur level all the time, you’ve got this massive advantage over everybody else, because you enjoy a certain level of freedom.» Billy Childish.
Billy Childish er en britisk musiker, forfatter, poet og billedkunstner, kultfigur og barnemishandlet dyslektiker som har produsert enorme mengder arbeider siden pønkens tid. Childish er også kjent som billedkunstneren Tracy Emins ekskjæreste, hun er på sin side mest kjent for sitt telt-verk Everyone I Have Ever Slept with 1963-1995 fra 1995. I Graham Bendals dokumentarfilm Billy Childish is Dead fra 2005 får vi vite at Emin ofte har hentet direkte inspirasjon fra Childish til sine egne verk og vi møter også filmregissør Larry Clark (Kids, Bully) som ønsker å lage film av Billys fiktive selvbiografi My Fault. Legendariske Shane MacGovan (tidligere vokalist i The Pogues) forteller historier om Billy og gamle dager i Bendals film. Det er både morsomt og ganske trist å se Shane bli fullere og fullere utover i filmen, der han sitter og ler med sine ekstremt dårlige tenner over talløse øl i en mørk pub. Artister som Kurt Cobain, Kylie Minogue og Jack White fra The White Stripes har også vært opptatt av Billy Childish. White hadde Billys navn skrevet på armen med sprittusj under en tidlig opptreden på Top of the Pops på BBC. Han ville egentlig ha Billy til å male live på scenen mens de spilte, men BBC tillot det ikke. Kylie hentet tittelen til albumet Impossible Princess (1998) fra Billys bok Poems to Break the Heart of Impossible Princesses.
I en tid hvor de største norske designbyråene enten går konk, sliter økonomisk eller soler seg i sin egen merkantile fortreffelighetshybris mener jeg det er på sin plass med noen nyanser. Carl Tørris Christensen hadde noen gode poenger uttrykt på Propaganda-weben i januar. Vi trenger kunnskapsheving, mer avansert akademisk forskning og debatt samt et høyere teoretisk nivå. Men det må dreie seg om et helt spekter av teori og kunnskap, ikke bare en banal og ensidig markedsteoretisk klokkertro på den optimaliserte profesjonalisme. Jeg er skeptisk til holdningen i bransjen generelt og Designbyråforeningen spesielt, når motivene for kunnskapsløft åpenbart kun er å øke egen konkurranseevne og bevare det bestående næringsgrunnlaget i et marked utsatt fra konkurranse fra nye eller annerledes aktører. Det er få som tenker nytt i forhold til bedriftstruktur og man tviholder på de moderate, men middelsstore byråene hvor noen partnere skal tjene pengene og noen ansatte skal være fornøyde bidragsytere. Det formatet er passe effektivt, men ofte verken overveldende dyktig, modent eller lukrativt. Den finske senior-industrialisten Krister Ahlström holdt foredraget The need for cutting edge design på Designdagen 2005. Han mener det er merkelig at designbyråer aldri blir virkelig store målt i antall ansatte. Det finnes ingen virkelig store designbyråer globalt, slik det gjør innen konsulent- og ingeniørbransjen. Er det noe som tilsier at design skulle være et mindre viktig fagområde for industrien?
En som kom med en vektig kritikk mot norsk designbransje i fjor er Fredrik Eive Refsli. Han har med sin svært gode hovedfagsoppgave på KHiO, Kritikk av visuell kommunikasjon, blant annet analysert nivået på norsk designfaglig kritikk med utgangspunkt i debattene Norgesprofilen 1989-1991 og Lysten og hemmeligheten 2005. Refsli har noe bredere motivasjon for å kritisere det akademiske nivået i bransjen enn en del andre aktører synes å ha. «For at faget skal bli høgare respektert som eit viktig kulturmessig medium krevst det eit refleksjonsnivå som er høgare enn det vi finn blant mange utøvarar idag.» Refsli mener i likhet med Tørris Christensen at en heving av nivået bør foregå uavhengig og utenfor Grafill, blant annet ved en masterutdanning på høgskolenivå. Sant nok, men la oss stikke en slags enzo-finger i jorda og ikke la profesjonalismen ta helt overhånd. Nylig avdøde Georg Johannesen sa: «I en verden der det er gode tider for det onde, og der alle skal snakke klart, gjelder det å tale uklart for den som vil det gode.» Kanskje vi også bør lytte til amatøren eller dilettanten i oss?
Under Generator-X-konferansen i Oslo i september 2005 holdt Susanne Jaschko, kurator for Transmediale, et foredrag kalt Process as paradigm. A non-linear observation of generative art. Hun viste noen arbeider fra de konseptuelle svenske designerne Front Design hvor de hadde brukt ulike generative teknikker for å skape retinal form. Blant annet Animals/Dog Vase hvor de lot schæfere vandre i dyp snø, tok avstøpninger av sporene som hundepotene, bena og kroppene etterlot seg og siden støpte keramiske vaser av formene. Dette viser at hunder kan være vel så gode designere som flere mennesker jeg vet om. Et annet prosjekt som viser at alternative strategier kan fungere og ofte være nødvendige er den britiske tekstilkunstneren Freddie Robins’ prosjekt How to Make a Piece of Work When You’re Too Tired to Make Decisions, fra 2004. Barnet hennes var nesten nyfødt, og i en hypnagog tilstand ble hun usikker på om hun med barn noensinne kunne fortsette den konsentrerte og uavbrutte kreative arbeidsprosessen hun var vant til. Denne nye situasjonen gjorde henne mindre produktiv og da hun måtte jobbe mer oppdelt enn hun pleide kom hun på ideen om å la en tilfeldig prosess med terningkast gi hennes datastrikkede tekstilmønstre en mer abstrakt form. Resultatet ble vel så interessant som hennes mer kontrollerte, regulære arbeider.
Kritikerne av bladet Visuelt mener at debatt og kritikknivået er for svakt profesjonelt, dyslektiske lesere vil heller se på bilder og andre igjen vil bare ha noe fint å bli inspirert av. Noen av de samme problemene deles sikkert med andre medlemstidsskrifter som for eksempel Norsk Lægeforenings enda mindre offentlige blad Gynekologen, eller det litt mer tilgjengelige og kjente The Lancet. Et amerikansk tidsskrift som kommer ut fire ganger i året og er verdt et abonnement er Zoetrope All-Story, som ble startet i 1997 av Francis Ford Coppola. Det dreier seg om historiefortelling i kunst, fiksjon og film og de inviterer gjestedesignere og illustratører til hvert nummer. Siste nummerets gjestedesigner er Tom Waits og det er artikler av blant andre Miranda July og Paul Auster. Det bor et renessansemenneske i de fleste kulturkjendiser og All-Story har selvsagt hatt slike blant de tidligere utgavers gjestedesignere: Zaha Hadid, Michael Goldberg, Gus Van Sandt, William Eggleston, Roman Coppola, David Byrne, Laurie Anderson, Jeff Koons, Ed Ruscha, Dennis Hopper, Peter Greenaway, David Bowie og Helmut Newton. Det nærmeste vi kommer i Norge er kanskje Fredrik Skavlans illustrasjoner, for eksempel i Erik Fosnes Hansens kokebok. Skavlan har tegnet siden han var en neve stor, men er ikke medlem av Grafill … Kanskje det kan hjelpe Grafills offentlighetsbehov hvis han blir det?
Hvis det er andre enn meg som vil bruke TV’en til andre ting enn å motta TV-sendinger, og være mer selektive med sin såkalte fritid kan jeg anbefale en trykket britisk publikasjon med tittel Specialten som inneholder en DVD med omlag to timer materiale hver gang. Den rommer kortfilmer, dokumentarer, videointervjuer og musikkvideoer. Det trykte A4-heftet med gatefold-cover utgis i begrenset opplag og brukergrensesnittet er nytt fra gang til gang, med ulike gjestedesignere for hvert nummer. I Oslo kan den kjøpes på platebutikken Tiger for svært sympatiske 79 kroner, noe som nok en gang minner meg på at Narvesen driver uetisk flåeri med sine skyhøye priser på utenlandske designblader. Specialten kommer annenhver måned, hittil er det kommet12 utgaver og det siste nummeret er designet av London-baserte SSSR, (bestående av nordmannen Kristian Hammerstad, blant andre), som har gjort noen fantastiske animasjons-musikkvideoer for Subtle, hvorav The Long Vein Of The Law er å finne på Specialten 10, og F.K.O. er på nummer 7. Andre høydepunkter er intervjuer med Jamie Hewlett om Gorillaz, samt Four Tet, Samantha Morton, Don Letts og en Beck-dokumentar. Nummer 12 har et intervju med regissørene til dokumentaren The Outsiders (2004), som handler om musikalske outsidere i USA, uteliggere, fattige, særinger, originaler, halv- eller helgale, sosiale misfits, ufaglærte etcetera. Både The Outsiders og Beck-dokumentaren er veldig optimistiske hva angår å vise at amatører og særinger får utrettet mye hvis de står på og får noen sjanser. Både Beck selv, fotografen og videoregissøren til Beck snublet seg gjennom de første produksjonene med amatørens eleganse og det er ufattelig hvor bra ting som ble gjort til albumet Mellow Gold (1994), sett i retrospektiv. En av Outsider-musikerne ved navn Bingo Gazingo er svært underholdende og minner meg om gode gamle Wesley Willis, som døde i 2003 og skrev legendariske låter som Rock n Roll McDonald’s). Willis tegnet også fine tusj- og kulepenntegninger fra sine omgivelser i Chicago. En annen film fra ifjor som fremdeles snurrer i hodet er dokumentaren You’re Gonna Miss Me om Roky Erickson, en av de mest kjente og dyktigste outsider-musikerne fra USA. Det er helt klart at hvis man ser på kunsthistorien og innflytelsen til kunst som dekkes av begrepene Art Brut eller Outsider Art, så er det mange som står i gjeld til de «mindre vellykkede» utøverne. Eksempler på dette er surrealismen og avant-gardismen. Ikke minst representerer de en dedikasjon, en autensitet og en frihet fra kommersielle baktanker som vi alle med fordel kan la oss prege av. Jeg så en utstilling med tittelen Art Unsolved på Irish Museum Of Modern Art i Dublin i 1998, fra The Musgrave Kinley Outsider Art Collection og har siden ikke fått det ut av hodet. For de som er spesielt interessert anbefaler jeg magasinet Raw Vision, som vier plassen til Outsider-Art og kontemporær Folk-Art. Noen av de mer anerkjente Outsider-kunstnere er August Walla og Adolf Wölfli.
Til dere som evt. ikke ser relevansen av denne artikkelen: Jeg blir bare litt kvalm av tilstrebelsen for å opptre strømlinjeformet, homogent og vellykket i denne bransjen. Senk skulderne, let litt utenfor det som serveres deg for lavere kulturell og sosial glykemisk indeks. Vi er alle amatører.
Artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Visuelt #1 2006.