The future is a joke we keep playing on ourselves: we only get to live in somebody else’s, never our own.
For å følge opp det jeg snakket om med i Snitt 04 angående ornamentikk siterer jeg forrige Diatribe: «Det skal mer til for revitalisering av ornamentikk enn kultivering av gamle ferdigheter og håndverk. Problemet er at få mennesker husker ornamentikkens språk godt nok til å ha glede av det og i enda større grad å bruke dette språket kreativt.» Et par stjerneeksempler på dette dukket hendig opp i A-magasinet 20. oktober hvor vi kan lese om hvordan rosemalingen nok en gang blomstrer opp i norsk design. Klesdesigneren Simen Staalnacke i Moods of Norway uttaler: «Rosemaling er jo en ting i tiden. Det er ganske trendy. Det finnes mange gode elementer i Norge, mange fine ting som ikke er blitt brukt. Det er ganske eksotisk både for utlendinger og for nordmenn.» Moods of Norway lanserte 26. oktober en ny kolleksjon med 40 ulike brilledesign hvorav mange har tradisjonelle rosemalingmotiver. Det er noe latterlig anstrengt over gutta i Moods of Norway, de virker som de har lett etter et forretningskonsept og gledelig funnet et hull som de forsøker å fylle med autensitet. Dette er ren og stillestående applikasjon eller sitat av en påståelig norsk fortid. Er det noen som har en vilje og evne til å ta det typiske norske videre så er det iallefall ikke disse designerne. Her er et sitat fra deres manierte storytelling-webside: «All clothes come with a piece of Norwegian history. Sometimes it is the embrodery og a Norwegian stavechurch or it can be a button similar to the Lapplanders. The colors of the fabrics are inspired by the beutiful norwegian nature.» Hvordan kan man ta designere som ikke kan stave beautiful og har en såpass keitete grafisk profil alvorlig? Dessuten er ikke og det samme som of. Det lukter dessverre mer av smarte kremmere enn av designtalent. Jeg håper TV2-programlederen Barbro Fagerbak dumpet Stålnakke fordi hun plutselig oppdaget hvor overfladisk hans flørt med rosemaling egentlig er…
Heldigvis er det fler som reagerer på Moods of Norway. De to homofile guttene Trond Lien og Jan Arne Moen fra Oslo øst har startet klesmerket Cocks of Norway. Mens Moods… anvender moderate norske fallosobjekter som fyrtårnet og sprayboksen trykker Cocks… mer hardtslående saker som slegger og driller på sine litt enklere klær. Møbeldesigneren Lars Ernst Hole, som var representert på utstillingen 100% Norway i London i høst har også brukt rosemaling på sine bord. Hole uttaler i A-magasinet: «Det er snakk om å videreutvikle rosemalingen i en moderne kontekst. Det er noe med å ta vare på den norske kulturarven og videreutvikle den.» Det å sprite opp helt ordinære bord med litt antatt trendy rosemaling er vel nærmere virkeligheten i dette tilfellet.
En som derimot lykkes langt bedre i å la seg inspirere av rosemaling og gjenskape den i ny kontekst er den norsk-iranske klesdesigneren Leila Hafzi. I vår- og sommerkolleksjonen 2007 jobber hun med kombinasjoner av rosemaling og iransk kalligrafi. Rosemalingen er utført av den tradisjonelle rosemaleren Unni Marie Lien og er dels i typiske farger, og dels ensfargede. De siste er kanskje de mest interessante applikasjonene. Hafzi kan sammenlignes litt med det britiske klesmerket Maharishi, hvor designer Hardy Blechman henter inn inspirasjon fra hele verden og blander tradisjoner fra vesten og østen flittig. Maharishi-klærne produseres i india og Hafzi-klærne lages i Iran. Rosemalere jobbet/jobber ofte med typografi i relasjon til blomstermotiver. Rart ikke dette i større grad dras med i nye sammenhenger? Her er det mye ugjort. Kom igjen folkens!
En annen vel så oppblåst begivenhet som Moods of Norway er det faktum at produktdesigneren Philip Starck har bedt om og fått lov til å designe det nyeste CD-coveret til Thomas Dybdahl sitt album Science. Et komposisjonsmessig svakere og mer dysfunksjonelt frontcover skal man lete lenge etter. De små tegningene og håndskriften i bookleten er heldigvis langt finere og fotografiene til Jean-Baptiste Mondino er selvsagt eminente. Det blir tydelig at Starck ikke er så vant med å lage platecovere (og at han ikke utfører det selv) når originalfilene som ble sendt plateselskapet i Norge inneholdt en booklet med antall sider i oddetall. Dybdal sier til VG at han ikke kjente så godt til Starck fra før, men oppdaget at han hadde en del objekter i heimen som Starck har designet. Dybdahl sier han liker spesielt plast-tingene til Starck. Er det Napoleon Stool eller Attila Stool Dybdahl mener? Det dreier seg om to garden gnomes som holder en liten bordplate over hodet. Fine til å servere druer på for eksempel. Jeg kan forøvrig anbefale det eminente utvalget av garden gnomes på landsbygda i Tsjekkia. Gnomer kommer i alle fasonger, fra giraffer i kvart størrelse via de sedvanlige nissene (som Starck har vært fascinert av) til mer ekstravagante gnomer som strenge Schäferhunder og Maria og Jesus med utslåtte armer. Alt er gnomer, gnomer er alt…
Angus Hyland og Emily King har skrevet en bok med tittelen c/id, Visual Identity and Branding for the Arts, utgitt av Laurence King Publishing. En anmeldelse i Art Review 04 kritiserer boken for å dra fram for mange eksempler på forutsigbare identiteter og en beskriver disse på en kjedelig måte. Noen unntak er arbeider av M/M Paris. Anmelderen ser dette fra en typisk kunst-proteksjonistisk-ståsted når han lurer på om det at en kunstinstitusjon er besatt av visuell identitet egentlig er en skjult distraksjon fra det egentlige kunstinnholdet institusjonen skal representere. Dette er et interessant tema og jeg tror det er på sin plass å lese boken for alle som jobber med identiteter for kunstinstitusjoner og også beslutningstakerne i institusjonene. Laurence King gir også ut den nye boken til Rick Poynor: Designing Pornotopia. Her er det intervjuer med blant andre satire-illustratøren Paul Davis, arkitekt Rem Koolhaas, designeren og performance-artisten Elliot Earls (også leder av 2d-design på Cranbrook Academy of Art). Sjekk forøvrig ut Podcasten fra 2d-avdelingen. I boken utdyper Poynor hvordan kommersielle krefter utnytter de uklare skillelinjene mellom kunst og reklame. Han prøver å beskrive et ikke altfor komfortabelt bilde av hvor det 21. århundres designkultur er på vei. Boken utfordrer klimaet av middelmådighet som dominerer det kommersielle miljøet og påpeker alternativer og mulige scenarier for framtiden. En bok som garantert er verdt å ønske seg til jul.
For å ha fler alternativer under juletreet, hvis man ønsker seg tunge og harde pakker, er en serie av tre kunstbøker fra Phaidon å anbefale. Vitamin Ph, Vitamin D og Vitamin P er bøker om nye perspektiver på samtidsfoto, tegning og maleri. Særlig tegneboken finner jeg ytterst stimulerende. Bøkene kan kjøpes for eksempel hos bokhandelen Torpedo i Oslo.
Tittelen er et sitat fra musikeren og forfatteren David Toop. Nostalgia For The Future er også et album og en låt med bandet Dark Globe. Undertittelen er fra et intervju med den finske filmkunstneren Mika Taanila i The Wire 273, november 2006.
Denne artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Snitt #5 2006