Upublisert intervju om visuelle språk med Halvor Bodin av Kari Tinnen for Go to Gate, Flytogets magasin, september 2003.
«Den estetiske måten å forholde seg på kan defineres som evnen til å kunne skjelve, som om gåsehuden var det første estetiske bildet»
Theodor W. Adorno, komponist, professor i sosiologi og filosofi
Det som er stille har også et språk. Gater, bygg, forretninger, fasader, friområder, skilt, moteklær, merkevarer – alt forteller noe om hvem vi er eller vil være. Estetikk og arkitektur gir identitet til byens og dens innbyggere. Kommunikasjonen er bare mindre direkte enn det vi er vant til verbalt.
Halvor Bodin er grafisk designer i Virtual Garden Design og billedkunstner. Han er vant til å finne mening i det visuelle. Vi tok ham med på en tur til steder vi fant interessante med hensyn til å dechiffrere vår visuelle hverdag: Citypark parkeringshus i Drammen, motebutikken Tatler, fristedet Hausmania, turistmagneten Aker Brygge og den nyåpnede T-banestasjonen i Nydalen.
Et pent parkeringshus?
Det er du som har stått for utsmykkingen av parkeringshuset i Drammen, som i seg selv er et ganske radikalt prosjekt å putte penger i. Hva forteller det?
Parkeringshuset er konstruert av perforerte stålplater kombinert med laminert og herdet glass. Det er arkitekt Anders Granli sitt verk; min jobb var å gjøre noe med glassflatene. Motivene er basert på foto og tegninger fra blant annet vandringer i området under motorveibrua. Råmaterialet er abstrahert til grafiske mønstre. Det er en kommentar og også hyllest til byen og bihilismen.
For publikum skaper de organisk/mekaniske motivene visuelle effekter som gir ulike opplevelser avhengig av lys og tilfeldigheter. Glasset reflekterer bremselys fra biler, skyformasjoner, trær, andre bygninger og folkeliv. Jeg har erfart når jeg har snakket med publikum at en del ikke er klar over hva det forestiller eller hva som er meningen. Hvis publikum stopper opp og undres er det nok. Det en type visuell opplevelse som ikke har behov for å operere som uttalt og tydelig kommunikasjon.
Hvorfor er det viktig med estetikk i offentlige og egentlig effektive rom?
Arkitektur, kunst og skiltsystemer på sitt beste bringer inn noe ukjent, noe som får oss til å stoppe opp. Vi kan forholde oss fenomenologisk til tingene, til stofflighet, farger, lyder og symboler. Sansene skjerpes for at vi skal fungere bedre i den trivielle virkeligheten. Estetikk er sosialt og kunst er verktøy for refleksjon. Kunsten er et alternativ til alle klisjéer som utarmer den estetiske hverdag. All kommunikasjon trenger ikke å være «nyttig».
Tatler – kalkulert klasse
Tatler ligger midt i Bogstadveien og er en av våre aller mest eksklusive motehus. Hvilket visuelt språk skiller Tatler fra andre klesforretninger?
Tatler har bevisst villet differensiere seg i markedet ved å skape et eget butikkmiljø som trekker forbrukeren til produktene de selger. Klærne og selve lokalet er OK, men ikke unikt. Det at de bruker samtidskunst i og utenfor lokalet skiller dem fra konkurrenter. De andre er fornøyd med å ha et raffinert interiør. En skulptur av en mann i full høyde som står nitti grader ut fra fasaden i Bogstadveien vekker en viss oppsikt. Og når folk skjønner at den britiske kunstneren Antony Gormley har laget den får stedet straks en tyngre aura av kultur.
I Tatlers tilfelle fungerer vel kunsten som merkevarebygger. Men jeg håper og tror at en ekte interesse for kunst også finnes, selv om samlingen tilhører Selvaag. Næringslivet kan lett kjøpe seg «god smak» og kulturell finesse når man innser at kulturell kapital faktisk kan omgjøres til økonomisk kapital.
Utenfor Norge er man vel enda mer bevisste på estetikken og interiørets roller?
Niketown i New York setter norske sportsbutikker i et trivielt lys. Det er holistisk design hvor klær/sko sammen med interiør skaper en total og opphøyd shopping-opplevelse. De relativt nye Prada-butikkene i bla. New York er designet av nederlandske OMA/AMO/Rem Koolhaas. AMO sier at de har forsøkt å bli forskjellige fra alle andre butikker. «Prada-klærne skulle selges med intelligent teknologi, i røffe lokaler, med kuratert utstillingsironi, gjennomgående elementer i alle butikkene og «sjokk»-reklame. «Fashion er kapitalisme. Kunst er kritikk. Vi lagde en symbiose av kunst og fashion». Dette er sikkert imponerende og påståelig nyskapende. Jeg mener at dette går altfor langt i kalkulert merkantil kynisme. Fokuset fjernes fra selve produktene i motsetning til i Niketown. Troverdigheten og substansen rakner. Kultur og informasjon kan lett bli underholdning hvor man glemmer å utvikle et kritisk språk til bildene som serveres. Synd jeg har Prada-boots.
Litt London i Nydalen
Sporveien har fått mye skryt for den nye stasjonen i Nydalen. Hvordan opplever du den?
Personlig ble jeg oppriktig overrasket og glad. Utmerket arkitektur og raffinert materialvalg. Utsmykkingen minner meg om SEGAworld i London, som er et stort hus fullt av dataspill og fysiske opplevelses-spill. I Nydalen er det skiftende farget lys og lyd fra mange høyttalere som trigges og spiller sammen på varierte måter når man ferdes til og fra perrongen. Kristin Jarmund Arkitekter har tegnet stasjonen og kunstnergruppen Bjarne Kvinnsland, Yngve Sanbo og Per Åge Lyså har gjort lys- og lydinstallasjonen.
Hva sier denne estetikken om Sporveien?
Oslo Sporveier har ikke høy kurs blant folk. Dyrt, kommer altfor sjelden, legger ned ruter og enda dyrere å snike. Det kan ses på som et sleipt publikumsfrieri eller oppvisning i visjonær reiseopplevelse. Sannheten er forhåpentligvis det siste.
Hausmanisk?
Hausmania er et fristed for unge og engasjerte. Hva forteller fasadene, grafittien og området om menneskene og miljøet?
Det forteller om et autonomt og kulturelt miljø som ser ut til å ha trange materielle kår. Vi kom nesten ikke inn pga. gravemaskiner rundt og aktivitetene i Hausmania trues av at Statsbygg er pålagt å selge til private.
At det henger regnbuefarget «Pace»-flagg i vinduet (Pace = fred på italiensk) sender ikke fullt så radikale signaler i Italia som her. Der henger de på annenhver balkong hos «folk flest». Graffiti er heller ikke så poengtert i andre byer hvor det ikke er nulltoleranse. Dette er et sosialt frirom i byen hvor en del folk kan puste ut og være skapende.
Hva synes du om at folk tar over byrommet selv? At noen bruker offentlige fasader som kanal for eget kommunikasjonsbehov?
Hvis vi snakker om visuelle språk, så er graffiti et språk, eller en dialekt som blir misforstått og diskriminert til fordel for uttrykk som er lettere å rettferdiggjøre, som f.eks. utereklame, butikkfasader og skilting. Det styres mot en skremmende ensretting av visuelle språk. Vi vil helst omfavne det kjente, det trygge, det etablerte, det vakre og det private. Å akseptere graffiti i etablerte former samtidig med å betrakte signaturer som hærverk er det samme som ikke å akseptere et helt språk eller en kultur. Omtrent like naivt som kristenpietister som aksepterer homofili, bare man ikke «lever det ut» i praksis.
Stakar brygge!
Hva med Hausmania vs Aker Brygge?
Det ene stedet har det det andre mangler. Merkantil vs kulturell vitalitet.
Aker Brygge er på mange måter profilert som Oslos stolthet og et relativt nytt eksempel på planlagt byutvikling. Hva synes du om stedet?
Konstruert, homogent og kulturløst, mest dårlige butikker og like restauranter. Sikkert OK boliger og kontorer. Aker Brygge har ikke noe visuelt språk av noe kvalitet annet enn arkitekturen. Noe som kunne hjulpet godt i området er Space Group/OMAS forslag til nytt bibliotek ved Vestbanen. Det representerer foruten en litterær møteplass et visuelt språk – som noen ikke liker. Selv kulturelt erfarne mennesker er tydeligvis visuelt dyslektiske og redd for nyskapning. Det er symptomatisk at Oslo Promotion serverer turister Aker Brygge sammen med de mest kjente galleriene, utsmykkingene, arkitekturen, utelukkende de dyreste restaurantene samt litt nasjonalist-husmannskost. Notorisk homogenisert kultur.
Ny arkitektur påvirker både oss og byrommet – hva er dine tanker om det forholdet og fremtidig utvikling?
Jeg er ingen arkitekt, men som grafisk designer, billedkunstner og stemmegiver vil jeg prøve å gjøre mitt for at det offentlige rom blir mer avansert, mer flerfoldig, styggere, vakrere og ærligere.
Jeg mener vi lener oss til arkitekturen og bildene, trøster oss med de, uten å reflektere nok over hva de gjør med oss, hva vi gjør med objektene, hvordan ting hører sammen og interagerer. Vi er fattige på bildeforståelse, etikk og konskevenser. For å sitere den franske tenkeren Jean Baudrillard: «We are iconoclasts, not in the sense that we destroy images, but in the sense that we manifacture a profusion of images in which there is nothing to see. They leave no trace, cast no shadow, and have no consequences».