Darkness, then, is the strongest degree of shadow and light is its
least. Therefore, O Painter, make your shadow darkest close to the
object that casts it, and make the end of it fading into light,
seeming to have no end.
Sommeren slettet arbeidsbegjæret og man må late som hverdagen igjen gir mening så fort friheten er konsumert. Er det virkelig slik at man aldri kan legge vekk faglig research & development selv om man prøver? På vei til møte med innlagt fritid i Stockholm slentret jeg innom favorittbutikken Konst-ig for å se hvor fort jeg kunne browse-vurdere alle bøkene i kunst, design, foto og arkitekturseksjonen. Jeg stoppet opp ved inngangen før jeg kom så langt og kjente et øyeblikks begjær for en sort T-skjorte med sitatet Ornament is Crime i hvitt silketrykk, hentet fra den østeriske arkitekten Adolf Loos (1870-1933) sitt essay Ornament and Crime fra 1908. Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne kjøpe eller bære den, selv om det nok er mer vettugt enn å gå med Carhartt skrevet over slappe brystmuskler. Jeg er uenig i utsagnet, men kunne båret den med større frimodighet hvis jeg også hadde en skjorte med en motargumentasjon, eller antitesen trykket på ryggen? Det er vel midt i mellom at sannheten ligger, i en vertikal akse gjennom hode og hjerte. Jeg burde gått med et utsagn jeg ikke er enig i, akkurat som jeg burde lime opp den religiøse muslimske bilstickeren jeg kjøpte i Tyrkia på bakvinduet. Kanskje man kan skape forargelse og debatt, når man ikke er sint nok selv? Jeg tør ikke helt risikere at bilen blir stjålet av Israelvenner eller knust av Hezbollahvenner (ḥizbu-llāh betyr forresten Guds parti på arabisk). Uansett turte jeg ikke engang å kjøpe Ornament is Crime-skjorten i frykt for at noen skulle tillegge meg et for entydig forhold til modernismen. Jeg endte heller opp med å kjøpe noen dyre artist books med litografier som er uskyldige og udiskutable.
Senere samme sommer vandrende gatelangs i Budapest… Etter en endeløs gate med kjedelige butikker ligger den nyopppussede kafeen New York Kávéház og luksushotellet New York Palace i Erzsébet körút. Den italienske Boscolo-kjeden har lagt inn betydelige summer for den perfekte restaureringen av det overdådige neoklassiske bygget fra 1894, med et svimlende dekorativt neorokokko interiør. New York Café var et samlingspunkt for forfattere og intellektuelle på begynnelsen av forrige århundre, ikke minst fordi varm kaffe og gratis papir og blekk fristet. Den tidens svar på gratis WiFi og god espresso. Bygget var før den nylige restaureringen helt nedsotet og bar store skader etter bomber under 2. verdenskrig og enkelthendelser som en sovjetisk tank som krashet inn i bygget under det store anti-sovjetiske opprøret/revolusjon i 1956. Selv om opprøret ble slått ned førte det til en voksende skepsis til Sovjetunionens maktbruk for å opprettholde regimer som reflekterte monolittiske Sovjet-kommunisme. Marxist-Leninistiske ideer fikk med dette svekket popularitet i Vest-Europa.
Ved siden av kafévinduene på gatenivå henger det 16 store bronsestøpte bevingede fauner (menneskehode med to horn i pannen, menneske-overkropp og geite-underkropp med klover) som holder lamper. Luksus-italienerne i Boscolo beskriver dette som djevelske fauner (El Ashmodai), en gammel figur for kaffe og meditasjon. Dette høres litt for bra ut, en engel eller demon for kaffe hadde vært ønskelig! I hebraiske myter er El Ashmodai (Asmodeus på latin) sjefen over alle demoner, en personifisering av kjødelig lyst og mord. Men demoner er, i jødisk demonologi, ikke betraktet som relatert til en kosmisk Satan, bare generelt onde i sin alminnelighet. I en kaballistisk mystisistisk tolkning kalt Gematria ¬har Ashmodai den numeriske verdien 355 – den samme som Pharoah ¬– derav sjefsstatusen. Ordet for godhet er ELHI (Elohai), og betyr direkte oversatt min Gud. Navnet El er også assosiert med godhet og er ofte relatert til navnet på engler for å beskrive deres tjeneste for Gud. De 16 El Ashmodai-faunene utenfor New York Café er vel derfor relativt gode og beskyttende demoner når man inntar sin italienske lunsj med påfølgende «presso kávé».
Tilbake til Stockholm og nå til Press Stop på Söder, hvor jeg plukket opp et tidsskrift som vekket min oppmerksomhet i all sin visuelle diskresjon. Lessebo Linné gultonad? Rød maling- eller blodflekk med frakturskrift i sirkel på forsiden. Omslagsdesign av nordmannen Geir Tandberg Steigan (som er daglig leder i stiftelsen Byens Fornyelse). Aorta, Journal for retrogardistisk kultur nr. 13, første utgaven på fem år. Temanummer i fobindelse med Friedrich Schiller-jubileet (han døde i 1805). Jeg var ikke klar over at noen svensker og nordmenn hadde annektert Neue Slowenische Kunst (NSK) sitt begrep Retrogardism fra begynnelsen av åttitallet og skapt seg en liten lokal bevegelse som kaller seg retrogardister i 1997. Det viser seg, ved nærmere lesing, at de ikke akkurat deler så mye av NSK sine postmoderne teorier og konfronterende motsetninger av identiteter og historie, men er primært rim-poeter og figurative billedkunstnere som mener at tradisjon er fornyelse. Skandinavisk arkaisme er et annet morsomt begrep som dukker opp i beskrivelsen av retrogardistene. Kaféen (med italiensk husmannskost) og galleriet Frie Kunster er samlingssted for miljøet i Oslo. I Nr. 13 har de blant annet kuriøst nok brukt en litt interessant font designet av den tyske poeten Stefan George (1868-1933) som er tilgjengelig fra p22.com. Jeg liker ikke disse arkaiske unge, men hvorfor er det så fascinerende likevel?
Tilbake til Budapest. Opplevelsen av New York Café gjorde at jeg i en musikkforretning/bokhandel gikk undrende forbi ekstra tykke vinylutgaver av to album med Kari Bremnes (selger hun mye vinyl og kassetter i Ungarn mon tro?) og valgte heller en bok om László Moholy-Nagy og boken The Language of Ornament av James Thrilling (Thames & Hudson World of Art) som ferielektyre. Det var faktisk en god idé å fordype seg litt i en ytterst edruelig bok om ornament-historie. Dette temaet er også betimelig berørt av Rick Poynor i en artikkel i Print Magazine sin European Design Annual 2006, Everything is Illuminated, hvor han også nevner artikler på temaet i Eye av Alice Themlow og i Graphic av Adrian Shaughnessy (som forresten er aktuell med en bok om Non-Format publisert på franske Pyramyd Editions). Ornament og dekor har utvilsomt inntatt plassene i den visuelle kulturen de siste årene og design-kommentatorene har vært trege med å skrive om det. Poynor mener at vi i det beste blant den nye dekorasjonen ser en kjærlighet til det komplekse og en tilbakevendelse til ideer om rollen til det personlige og den håndverksmessige prosessen. Usikkerheten blant mange unge designere etter de siste par tiårs dekonstruerte visualitet har kanskje tvunget fram en trygghet i å hengi seg til håndverk og ferdigheter som basis for design. Hvis vi er heldige så vil all den populære og søte barnehageestetikken og dyreverden- og eventyrreferansene utvikle seg over tid til noe mer modent…
Thrilling sin bok representerer etter min mening pensum for å forstå hvor ornamentikk kommer fra og hvor det kan bære hen. Det skal mer til for revitalisering av ornamentikk enn kultivering av gamle ferdigheter og håndverk. Problemet er at få mennesker husker ornamentikkens språk godt nok til å ha glede av det og i enda større grad å bruke dette språket kreativt. Tidligere tiders bruk av ornamentikk som customizing av objekter for å representere en opphøyd verdi for en person var noe helt annet enn dagens masseproduserte byggestener for personlig identitet. Vi kan se en tilbakevending til dette i for eksempel haute couture, shabby chic, individualisierte jeans og Adicolor, selv om det ofte ikke er ornamentikk involvert. Den største gjenfødelsen av ornamentikk er kanskje representert ved den voldsomme renessansen av tatovering i Europa og USA på åtti- og nittitallet. Selv om ornamentikk stagnerte under modernismen forsvant den ikke. Folk tenker fortsatt ikke på modernistisk ornamentikk som en stil i seg selv, men som fravær av ornamentikk. For dem er ornamentikk-tabuet fremdeles gjeldende. Ornamentikk bygger på ornamentikk (historie), men vi vet ikke hvilke former som vil dukke opp femti, eller tju år fra nå. Vi burde bekymre oss om annet enn originalitet og fri vilje…
Sitatet i ingressen er hentet fra The Notebooks of Leonardo da Vinci.
Artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Snitt #4 2006.